Sammen med både to- og firbeinte kolleger sto de to NTNU-professorene i nevrovitenskap bak oppdagelsen av gittercellene – viktige for hjernens stedsans – og ble landets mest kjente forskerduo, noe som sikret dem Nobelprisen i fysiologi eller medisin i 2014. Og det var mulig fordi de fikk følge stier de selv tråkket opp.

– Vi har hatt suksess fordi vi har hatt mulighet til å ikke akseptere de tradisjonelle måtene å forske på, sier Edvard.

– Fordi vi har kunnet velge våre egne veier har vi nådd så langt som Nobelprisen. Den friheten er veldig verdifull.

Akkurat hvor mye friheten til forskere som Moser-duoen er verdt, er et spørsmål som snart skal besvares i Stortinget. Et forslag om å innlemme fri forskning i grunnloven bearbeides i disse dager før det skal opp til behandling.

– Hadde du spurt oss for ti år siden, ville svaret antagelig vært nei, sier Edvard.

– «Det går bra i Norge,» ville vi sagt. «Vi har en kultur for at folk skal få forske på det de vil og rapportere resultatene de finner.»

Slik er det ikke lenger. Både Edvard og May-Britt er sjokkert over utviklingen de har sett i mange land. Først og fremst USA, hvor politikere i praksis stenger ned hele fagfelt, men også på vårt eget kontinent. Første gang Moser-duoen merket utviklingen var da de holdt protestforelesninger i Ungarn, etter at Det sentraleuropeiske universitet måtte stenge ned i landet fordi de hadde avvist at staten skulle bestemme over forskningen deres. 

– Så USA er ett eksempel, men absolutt ikke det eneste, sier han.

– I Ungarn tar man for eksempel ressurser bort fra institusjoner hvor man ikke godtar føringer fra staten.

«Føringer» er et nøkkelord her. Når Moser-duoen er en suksess, er det fordi de har kunnet forske på hva de vil, og på den måten de selv mener er best egnet. 

Dette er fri forskning som styres av forskerne selv. I stedet for å jakte målrettet på svarene på en problemstilling bestilt av politikere eller bedrifter som søker nye patenter, er såkalt grunnforskning i større grad ren kunnskapssøken. 

Samtidig gir det oss ofte byggeklossene som kreves for å kunne lykkes med den anvendte forskningen. En ny oppdagelse om hvordan friske, normale hjerner fungerer, kan senere brukes målrettet – for eksempel når man skal løse demensgåten.

Fri forskning kan være kostbart, og noen ganger har resultatet liten verdi. Andre ganger er resultatene avgjørende for verdens fremtid.

– Her studerte man beskyttelsessystemet bakterier har mot virus – en sær greie som kun var for spesielt interesserte – og så viste det seg å ha uante muligheter i bioteknologi og medisin. All anvendelse av kunnskap står på skuldrene til grunnforskning.

Et felt Hessen trekker fram i dag er forskningen på nye energisystemer, som han mener er et av de viktigste feltene for å lykkes med grønn omstilling.

– Da er det viktig at vi klarer å tenke utenfor boksen, i stedet for å fortsette som vanlig og lappe på det gamle. De teknologiske nyvinningene som blir viktige da, baserer seg på grunnforskning.

Ulike fagfelt har ulik status blant politikere. Grunnforskningen Moser-duoen driver med er ikke kontroversiell eller politisert, slik for eksempel vaksineforskning i USA kan være. De færreste vil protestere på ny kunnskap som kan bidra til å kurere demens, så på ett vis sitter de trygt.

Men, det finnes forskjellige typer frihet innenfor forskningen. Mens det å definere sine egne spørsmål er én frihet, er det å selv kunne velge veien mot svaret – metodefrihet – ofte like viktig.

– Det å kunne gjøre ting på andre måter og velge sin egen innfallsvinkel, det er kjernen til god forskning, sier Edvard Moser.

– Men da må man ha mer tid og mer ressurser, og rom for å prøve og feile.

Resultatene til Moser-duoen har i stor grad handlet om at de utvikler sine egne metoder, fordi de eksisterende metodene ikke har vært tilstrekkelige for å kunne gi svarene de er ute etter.  Et konkret eksempel på dette er et mikroskop på et par gram som de har utviklet. Dette plantes på hodet til rottene, over hjernen, før man kobler det til utstyr i laben og bruker det til å lese aktiviteten i nervecellene.

Foruten arbeidsinnsatsen og ekspertisen som må til for å bygge noe slikt, kreves det også spesialisert utstyr som de ofte må utvikle selv. De viser inn til ett av registreringsrommene sine, hvor bare stabilisatorbordet som mikroskoper og annet utstyr står plassert oppå for å unngå vibrasjoner, har en femsifret startpris. Som May-Britt oppsummerer:

– Vi gir oss ikke før vi har den aller beste metoden for å få svar på de aller beste spørsmålene.

I utgangspunktet tenker riktignok Lahlum at dette ikke skulle vært nødvendig å grunnlovsfeste, all den tid det norske demokratiet er preget av konsensus og tillit. Han tror behovet for en grunnlovsfesting er mer akutt i land med høyere polarisering og mistillit, som USA eller Brasil og Argentina, men han mener det er greit å være føre var.

– Forslaget er nok inspirert av at det er en fare vi ser kan komme hit. Utviklingen i verden gikk lenge i retning av økt toleranse og økt forståelse for akademisk frihet, men de siste ti årene har det kommet mørke skyer på himmelen i en del land.

– Vi fikk 10.000 kommentarer, som alle måtte besvares. Ett land kan si at «det der er bare bambus» om samfunnsvitenskap, mens for et annet land er det det viktigste i hele rapporten. Om vi nevner sårbarhet, sier et oljeproduserende land at «vi er jo også sårbare om man stanser oljeproduksjonen». Så du må navigere de ulike interessene, men samtidig basere det på forskningen slik at sluttdokumentet har integritet. «Dette er det ypperste av kunnskap akkurat nå».

O'Brien er født i Tyskland, men vokste i stor grad opp i USA. Det var her hun startet sin akademiske karriere for 35 år siden, før hun giftet seg med en nordmann og flyttet til Norge. I et internasjonalt felt som klimaforskning har hun fortsatt mye kontakt med sine amerikanske kolleger og får med seg utviklingen i landet.

Deriblant Trump-administrasjonens kutt i forskningsbevilgninger og ordlisten over begreper som ikke lenger var lov å bruke i akademia, hvor mange av dem var knyttet til klima eller feminisme.

– Om du virkelig ønsker å kontrollere samfunnet og måten folk tenker, eller ikke ønsker å møte de største utfordringene vi står overfor, så er det å hemme forskningen en veldig bra måte å gjøre det. I USA nå har teppet blitt rykket ut under føttene på forskningen, men forskerne jeg er i kontakt med er fortsatt dedikerte til jobben. De vet hvor streken går og vil ikke krysse den, men enn så lenge holder de forskningen og undervisningen gående.

– Kunne du drevet med forskningen din om du bodde i USA nå?

– Jeg ville antagelig ikke hatt finansiering. Ord som klima, rettferdighet og sårbarhet er i kjernen av mye av forskningen min. Men du kan ikke hindre folk i å skrive forskningsartikler.

Tross kutt i pengestøtte dukker forskerne hun kjenner i USA fortsatt opp på jobben.

– Alle skjønner at det er såpass viktig at forskningen må fortsette i en eller annen form uansett. Folk blir som blekkspruter. De kamuflerer seg og bruker et annet språk, men prøver fortsatt å finne svar på de samme spørsmålene. Slik jeg forstår det forsøker universitetene å opprettholde så mye som de kan, på kreativt vis.

Hennes egen forskning har dreid seg rundt klima fra et perspektiv som heller mer mot det menneskelige enn det tekniske. Samtidig er hun en ivrig forkjemper for at disse ulike aspektene må jobbe mer sammen, og kan være like interessert i de biofysiske aspektene av en avskoging som de sosioøkonomiske.

– Jeg har hatt mange aha-opplevelser når jeg har snakket med fysikere om ting som Antarktis og isbreer. «Hvorfor visste jeg ikke dette?» Samtaler mellom disipliner er svært stimulerende for forskningens frihet. Uten dem blir vi ganske begrenset i hvilken type spørsmål vi stiller.

Nettopp dette – frihet til å tenke utenfor boksen og stille andre spørsmål – er noe hun mener er tvingende nødvendig å forsvare i tiden vi lever i nå.

Selv har hun brukt et rammeverk inspirert av kvantefysikken for å studere hvordan innsats fra enkeltindivider kan gi endringer i stor skala. Slike tilnærminger kan møte motstand, også innen akademia.

– Fysikere vil si «ikke bland det sosiale med kvantefysikk», samfunnsvitere vil si «ikke bland fysikk med samfunnsvitenskap». Og der kommer fri forskning inn – det å kunne undersøke noe som er drevet av min nysgjerrighet.

Å skape både ytringsrom og økonomisk rom for å tenke nye tanker kan være utfordrende. Da Moser-duoen startet forskningen sin, var hjernen ansett som en black box man ikke hadde innsikt i. 

– Denne innfallsvinkelen til psykologi var veldig ny, sier Edvard.

– Folk var skeptiske og vi måtte argumentere for hvorfor vi ville undersøke mekanismene som lå til grunn for atferd.

Det hadde sine utfordringer. De tok med de små barna sine inn i laben, og de måtte jobbe hardt for å få studenter.

– Jeg bakte til og med sjokoladekake for å få dem til å komme, flirer May-Britt.

– Det var veldig vanskelig, fordi det var så sært.

Likevel, de ble satset på. Dette var på den tiden da NTNU bygde opp psykologistudiet sitt, og budsjettene var romslige nok til å bygge et laboratorium.

– Vi var ekstremt heldige og slapp å kjempe så mye. Men det var fra hånd til munn, og vi måtte gjøre alt selv. Vaske dyrekasser, tegne labben, lese oss opp på hva en rotte trenger for å være lykkelig.

Selv om statusen de har opparbeidet seg gir mer frihet, må de stadig skrive søknader om finansiering for å opprettholde en tilværelse hvor det er forskerne selv som styrer forskningen.

Mens Forskningsrådets ordning FRIPRO fordeler noen frie midler til forskere på alle mulige felt, vil det meste av offentlige støttemidler som Forskningsrådet fordeler være bundet til konkrete programmer og føringer. May-Britt har flere ganger vært frustrert i møte med politikerne som definerer hva som skal prioriteres. Da hun deltok på en konferanse i Dubai nylig med over hundre prisvinnere, flere av dem nobelprisvinnere, så hun én fellesnevner:

– Fri forskning. Ingen av dem hadde fått beskjed om hva de skulle finne.

Hun mener at store gjennombrudd sjelden kan planlegges politisk.

– Du må være genuint interessert i spørsmålet og ha inngående kunnskap om feltet. Hvis politikken bestemmer spørsmålene, og forventningene til hva man skal finne ligger implisitt der, svekkes både integriteten og kvaliteten.

Det går selvsagt an å forske uten støttemidler fra det offentlige. Hans Olav Lahlum har levd utenfor det tradisjonelle akademiske feltet og slik opplevd en stor grad av personlig frihet, finansiert av foredrag og andre oppdrag han selv må skaffe seg.

Han har ikke doktorgrad, og er ikke bundet til noen institusjon, men jobber etter vitenskapelige metoder når han skriver sine historiske verk – gjerne om den norske arbeiderbevegelsen.

Mens politikk kan innvirke på forskningen, har han også sett hvordan forskningen har fått en større rolle i politikken her hjemme, med positivt fortegn. I mellomkrigstiden og inn i etterkrigstiden sier han det var vanligere at partiene utnevnte folk til posisjoner uten å forholde seg nevneverdig til forskning og vitenskap.

– Da handlet det mer om ideologi og posisjoner, men etter krigen var det en stigende forståelse for betydningen av sosialøkonomisk vitenskap. LO-formann Tor Aspengren sa at «akademikerne var de vi ikke likte, men hadde forstått at vi trengte.» I dag opplever jeg at politikerne er mer forskningsbaserte enn tidligere, og at en rapport i større grad enn tidligere kan gjøre at man går i en annen retning.

Som lokalpolitiker i Gjøvik ser han selv hvordan dette kan få utslag, for eksempel i debatten om leksefri skole. På Gjøvik var venstresiden for, høyresiden var imot, men etter et forsøksprosjekt med gode resultater ble ordningen enstemmig vedtatt.

– Nå var ikke det fullskala forskning, men det er et eksempel på at man legger det ideologiske til side.

Lahlum er en ihuga tilhenger av både demokratiet – han mener flere forskere burde engasjere seg politisk – og menneskerettighetene som ligger til grunn for utøvelsen av det. Blant annet deltok han i en kampanje for Amnesty for noen år siden, hvor han lot seg fengsle for det som ville vært en forbrytelse i mange land – å ha kritisert myndighetene. En frihet han mener er essensiell for forskere.

– Selv om du jobber på en statlig finansiert institusjon er det et farlig spor å gå inn på om du ikke kan kritisere den ansvarlige statsråden på feltet ditt.

Selv om norsk forskning er relativt fri i dag, mener Lahlum likevel at man ikke bør være naive.

– Den ekstreme versjonen, a la diktatur, hvor du bare forsker på ting som passer for makthaverne, tror jeg ikke er aktuell. Men det kan være at man bør se opp for en utglidning i den retningen, at man får et mykt press.

Lahlum påpeker at én ting er det som er forbudt ved lov, en annen er det som kommuniseres gjennom signalene makthavere sender ut – for eksempel når det blir spørsmål om hvem som får bevilgninger. Et eksempel fra hans gamle favorittserie, satiren «Ja vel, statsminister», illustrerer denne dynamikken.

– Hva skjer når en forsker kommer med en konklusjon som går i en uønsket retning? Statsministeren ringer og sier «dette er virkelig modig gjort av deg. Jeg støtter deg selvfølgelig, men dette blir en debatt.» Så ender det med at forskeren utsetter rapporten sin.

Resultatet av et akademia som i større grad er politisk styrt, har Hessen og andre klimaforskere allerede fått kjenne på kroppen. Han kaller grepene Trump-administrasjonen har gjort overfor NASA og andre institusjoner innen klimaforskning for «vingestekking». Hessen mener det har gått så langt at kinesiske forskere paradoksalt nok later til å ha større frihet på klimafeltet enn sine amerikanske kolleger.

Konsekvensene merkes langt utenfor landets grenser, idet helt sentrale amerikanske bidrag til klimaovervåking og lange tidsserier med satelittmålinger mister finansiering.

– Dette er data hele det internasjonale forskersamfunnet er avhengige av og har tatt for gitt. Så dette er et banesår.

– Kan vi få Trump-tilstander for forskningen her til lands?

– Jeg tror ærlig talt ikke det, så dystopisk er jeg ikke, sier professoren som har blitt kalt dommedagsprofet både én og to ganger i løpet av karrieren.

– Men vi skal ikke tro at vi er syrefaste mot den typen utvikling, og vi kan se elementer av det allerede. At vi skal nærme oss amerikanske tilstander i Norge kan jeg ikke se for meg, men det kunne ikke amerikanske forskere for 10-20 år siden heller.

Internasjonalt har USA trukket seg fra flere store paneler og institusjoner relatert til klima, mange av dem FN-organer. Karen O'Brien mener det er et varsko.

– USA har spilt en stor rolle i forskningen på klimaendringer og biologisk mangfold, blant annet i form av infrastruktur og støtte til land som ikke er like rike. At USA trekker seg ut nå levner et stort hull, og det sender et tydelig politisk signal.

Hun mener det nå er nødvendig at Europa tar opp stafettpinnen og øker innsatsen på klimafeltet.

– Norge er et lite land med bare 5,5 millioner innbyggere, men har likevel levert sterk forskning. Her har man mulighet til å gå foran og statuere et eksempel ved å vise hva som er mulig å oppnå innen akademisk frihet og finansiering.

Selv om det i dag allerede finnes lover som beskytter fri forskning i Norge, mener O’Brien det er gode grunner til å signere kampanjen for å meisle det inn i grunnloven. Det samme tenker Hessen. Han tror det er lett å gi forskningen beskyttelse og frihet så lenge vi er et rikt land med overskudd og oljeformue å tære på. Samtidig kan tidene endre seg.

– Mye av forskningen kan jo virke kontraproduktiv på kort sikt, i den forstand at det som er avgjørende for en god fremtid for planeten og oss ikke gir mer inntekter, sier han.

– Det kan være at forskningen går mot inntektene fra oljen, eller utvinning av havbunnsmineraler og ødeleggende gruvedrift, eller store energiparker i sårbar natur. Mye er en avveining mellom kortsiktige og langsiktige hensyn. På lang sikt er imidlertid en grønn utvikling åpenbart avgjørende også for ny teknologi og konkurransekraft.

Edvard og May-Britt Moser skal også signere kampanjen fra Forskerforbundet. For dem er den frie forskningen verdt å kjempe for, fordi det er der de mener de virkelige fremskrittene gjøres.

– Der er ingen svar gitt, og du kan finne noe virkelig uventet, sier Edvard.

– Det er det som fører til revolusjonene.

May-Britt er enig.

– Gjennombrudd kan ikke bestilles. De må få tid til å vokse fram ved at forskere får følge spørsmålene sine lenge nok.

Det finnes nok av eksempler på at det å spå hvilken forskning som blir nyttig en dag, kan være en vrien gjettelek. May-Britt trekker frem den ungarske biokjemikeren Katalin Karikó, som mange anså for å drive med smale og sære emner.

– Hun drev med grunnforskning på mRNA i over tjue år, lenge uten særlig støtte. Hun hadde ikke jobb og var utsatt for mobbing. Da hun startet visste ingen at dette skulle redde millioner av liv.

I 2005 fikk nemlig Karikó og kollega Drew Weissman et stort gjennombrudd i mRNA-forskningen. Da pandemien så skylte inn over verden i 2020, var det denne kunnskapen som ble avgjørende for utviklingen av vaksiner. De to ble belønnet for arbeidet sitt med Nobelprisen i fysiologi eller medisin i 2023.

– Det er nettopp derfor fri forskning er så viktig, sier May-Britt. 

– Vi kan ikke vite på forhånd hva som blir avgjørende.